Krevende symbiose

Terningkast: 5

Den norske saksofonisten er kjent fra kvartetten Sphinx, som har hele fire album bak seg.

Anders Lønne Grønseth presenterte smakebiter fra sin genreoverskridende musikk på Belleville i Oslo for noen måneder siden. På scenen fungerte musikken utmerket. Det gjør den også på plate, men man må bruke tid for å trenge ned i et sammensatt materiale. Grønseth og musikerne han har med seg, er søkende. Tangentmannen Morten Qvenild og de fire strykerne Bjarne Magnus Jensen, Hanne Søbye, Sigrun Eng og Christian Mortensen lar stiltrekk fra samtidsmusikk, jazz, klassisk og impro stå skulder ved skulder. At de får den musikalsk tettbygde organismen til å puste, er et av albumets gode kvaliteter. De spiller på kontrast, men musikken er på sitt beste idet flere retninger peker samme vei. Grønseth pleier en til dels kjølig og skarp tone, mens Qvenild tar frem mye av sitt store register. I møte med strykekvartetten skaper de to øyeblikk av improvisert egenart, både eruptive og myke. Mini Macro Ensemble duller ikke med lytteren. Albumet skaper sin egen tyngdekraft. Musikkens iboende alvor maler frem gråblå glede.

Av ARILD R. ANDERSEN, Publisert i Aftenpostens morgenutgave, 06.10.08

Grenser krysses

Terningkast: 5

Saksofonisten og komponisten Anders Lønne Grønseth har denne gangen gått i en helt ny – og spennende – retning.

Til tross for at han ennå ikke har runda 30, har Anders Lønne Grønseth gjennom en rekke plateutgivelser, spesielt med bandet Sphinx, fortalt oss at han er en musikant med mye originalt på hjertet. Gjennom sin utdannelse både i Leeds og Oslo har han truffet mange likesinnede musikanter og det musikalske resultatet har alltid bydd på utfordringer.

På det nystartede plateselskapet Pling Music, som han driver sammen med bassisten Audun Ellingsen, gir Lønne Grønseth både oss som lyttere og seg sjøl som utøver utfordringer som er både spennende og givende.

Utgangspunktet for musikken var at Lønne Grønseth ønska å forene enkelte kompositoriske ideer han hadde jobba med, med improvisasjon som er det viktige utgangspunktet for hans musikkanskuelse.

Resultatet har blitt skrevet musikk for strykekvartett i grenselandet mellom samtidsmusikk, klassisk, jazz, impro og verdensmusikk. Kvartetten er av det sjeldne slaget med fiolin, bratsj, cello og bass og låter sjølsagt helt spesielt.

På toppen av det skrevne finner vi så de to meget uforutsigbare – i positiv betydning – improvisatorene Lønne Grønseth på sopran- og tenorsaksofon og universalgeniet Morten Qvenild – med fartstid fra Jaga Jazzist, National Bank, Susanna & The Magical Orchestra og Solveig Slettahjell – på piano – på nok et vis som viser hvilken enorm bredde han er i besittelse av. De som mener de kan høre for seg et helt spesielt lydbilde har helt rett.

Hvor det skrevne slutter og hvor det improviserte starter, er ofte vanskelig å vite og det er en viktig del av utfordringa her. Dette er vakkert, det er originalt, det er fargerikt og Anders Lønne Grønseth makter å frambringe stemninger med musikken sin som han er helt alene om.

Av Tor Hammerø, publisert i Side2/Nettavisen, 7.10.08

Universitas, 12.11.08

Pløyeren

Det er en hel del jazzmusikere som liker å kalle musikken sin samtidsmusikk, fordi de har hørt på Hindemith og Messaien og latt seg inspirere i låtskriving. Men det blir ikke samtidsmusikk av den grunn. For på tross av at jazz og samtidsmusikk ofte nevnes i samme åndedrag i festtalene til politikere som ikke har peiling, er det fremdeles to distinkte musikalske tradisjoner. Det finnes få virkelige cross-overe, og sånt sett beveger Grønseth og hans kumpaner seg i relativt upløyd mark.

Mini Macro Ensemble beholder de improvisatoriske elementene fra jazzverdenen og setter dem inn i en ganske tydelig samtidsmusikalsk ramme. Særlig instrumenteringen (saksofon, piano og en uortodoks strykekvartett) og harmonikken får ensemblet til å ligne mer på Copland enn Coltrane.

Det ligger nemlig en eim av neoklassisisme over dette. Grønseth forlater ikke troen på at den gode og gjerne syngbare melodien skal utgjøre kjernen i komposisjonene, uansett om han lar seg inspirere av de ovennevnte komponistene, persisk musikktradisjon, eller popmusikk, som i «Monochromie». Og det er kanskje her platens styrke ligger. Den litt simplistiske tilnærmingen til komposisjonsfaget gjør at det ambisiøse prosjektet fremstår ganske lyttervennlig. Dét er godt jobba.

Andreas Slettholm

Bergens Tidende, 8.10.08

Stryk, saks og piano

Anders Lønne Grønseth «Mini macro ensemble» Pling Music

Terningkast 4

Møte mellom komposisjon og improvisasjon...

ERIK STEINSKOG - Bergens Tidende papirutgave, 8. oktober 2008

cd samtidsmusikk

Det er vanskelig å finne sjangerbetegnelser for musikken Anders Lønne Grønseth har komponert for «Mini macro ensemble». Strykekvartetten anvendes i åpningen som akkordisk underlag for Grønseths saksofon, og allerede sounden fra saksofonen viser inspirasjonen fra både jazztradisjonen og måten klassisk musikk har anvendt instrumentet. Musikken er stort sett tonal, men har utvidelser i improvisasjonene. I tillegg til Grønseth og strykere er Morten Qvenild med på tangenter. På åpningssporet spiller han piano på en måte som kan minne om Keith Jarrett, og ovenpå improviserer Grønseth med referanser til flere deler av jazzhistorien. Jeg synes «Varsha» blir platens beste spor; det rytmiske spillet sammen med klangflatene fungerer veldig fint her. Største delen av platen fylles av en femsatsig suite: «Sema Suite for Sufi Spinning». Den viser Grønseths ambisjoner; dette er komponert musikk med improviserte elementer. Jeg setter pris på prosjektet, og særlig forsøkene med å anvende skalamateriale som utgangspunkt for dette møtet. Likevel føles det ikke helt som om ensemblet kommer i mål; til det har strykerne en for akkompagnerende rolle.

Puls, 27.1.09

Anders Lønne Grønseth: Mini Macro Ensemble

Hvis Hercule Poirot var en figur i The Twilight Zone ville Mini Macro Ensemble vært soundtracket.

Kompleksiteten og motsetningene i platetittelen er en god indikator på innholdet. (La oss kalle det jazzafreakysymfonering for framtida.) Forutsetningene for plata er jazzmusikeres improvisasjon over komposisjoner av Anders Lønne Grønseth. Nesten som et konseptalbum, altså. Det improviserte høres ikke alltid improvisert ut, men det er heller ikke er noen forutsetning for kvalitet. Lønne er forøvrig en av grunnleggerne av plateselskapet Pling Music, et navn å merke seg for avant garde og jazz i fremtiden.

Mini Macro glir kanskje lettere ned om du er typen som abonnerer på Morgenbladet og er tilbøylig til å sitere Kierkegaard i eksistensielle diskusjoner, men platen bør allikevel ikke avfeies som ekskluderende, for det er den ikke. Selv om den prøver seg innimellom. Når det er sagt er det er ingen tvil om at Mini Macro kiler den følelsesladde og kreative geografien i hjernen fremfor den fornufitge. Den er åpen og Schizo. Varm og kald. Tung og lett. Krevende og oppmerksomhetssyk og alle andre motstridende metaforer. Den nytes absolutt best aleine. Mini Macro er faktisk nærmere beslektet klassisk komposisjon enn jazz, men klarer allikevel og male et forståelig og detaljert landskap med begge pensler.

Det er også lett å minnes på hvorfor celloen ofte blir referert til som det mest melankolske instrumentet. Sigrun Eng får den til å låte som et åpent sår på denne platen. Hele prosjektet er faktisk sårbart og ikke redd for å vise følelser. Hvis du tar med deg disse forutsetningene i bagasjen før du setter på plata kan den bli en god venn. Men ikke sett den på uten formål, da forvandles den til en irriterende, uvelkommen gjest. Denne relativt korte anmeldelsen tok det forøvrig to måneder å skrive. Det sier kanskje noe om Mini Macros uventede angrepsvinkel.

Magnus Bettum

Groove.no, 18.2.09

Filmatisk samtidsmusikkimprovisasjon

Mini Macro ensemble gir seg på denne utgivelsen hen til sfæren mellom improvisert og notert musikk; og finner mye spennende der.

Av Ingmar Wåhlberg

Dmitri Schostakovich har stått opp fra de døde, slått seg sammen med Trygve Seim og drar østover sammen med en strykerkvartett. Dette var den første tanken som slo meg da jeg hørte debuten til Mini Macro Ensemble. Dermed burde det være klart at dette albumet ligger i krysningen mellom klassisk musikk og improvisasjonsmusikk.

Ensemblet består av komponist Anders Lønne Grønseth på saksofoner, Morten Qvenild på tangenter og sammen med disse medvirker en strykekvartett, som for anledningen er utvidet med en kontrabass. Musikken flyter, stort sett, ganske langsomt og ettertenksomt avgårde. Det virker som om strykerne stort sett holder seg til materiale som er notert, mens Grønseth og Qvenild står for de improvisatoriske bidragene. Spesielt sistnevnte virker veldig fri gjennom hele platen – han bidrar med fabuleringer og kromatiske tanker rundt temaene som strykerne og Grønseth presenterer.

Sporene veksler mellom å være forholdsvis tonalt konvensjonelle, mens andre heller mer mot det atonale. Monochromie, låt nummer to, er et eksempel på det førstnevnte. Temaene og improvisasjonene er melodiøse og ganske enkle å følge. Melodien, en ettertenksom, folkemusikkinspirert sak, presenteres i fiolinstemmen i en kort innledning, før strykerne tones ned og forsvinner. Et improvisatorisk strekk følger, der Qvenild leder an og baserer sine idéer på hva ble presentert i innledningen. Etter hvert får han selskap av Grønseth, og strykerne faller etter hvert inn i lydbildet, med dissonante akkorder. I fellesskap bygges det opp mot et voldsomt klimaks; før Qvenild i ensom majestet skaper en vakker og harmonisk avslutning.

Sporene skifter også i kompleksitet. Varsha er av et av de mest komplekse stykkene på utgivelsen, og et av sporene jeg fortsatt ikke riktig har overskuet og forstått i sin helhet. Det er også det lengste med en spilletid på ti minutter. Det hele begynner med at akkorder og melodiske brokker kastes mot hverandre. Etter hver tones det ned og mot slutten av låta befinner musikerne seg i et univers som minner meg om Messiaen.

Albumet avsluttes med en suite i fem deler. Disse henger harmonisk og sammen, og danner en fin helhet. Her kommer inspirasjonen fra den østlige musikktradisjonen godt frem; kanskje spesielt i den hurtige andredelen, som sømløst sklir over i en soloimprovisasjon fra Qvenild, og her hører jeg ham mer aggressiv enn på lenge, og han river løs både inne i flygetet og på tangentene. Befriende og herlig! Etter hvert roer han seg ned og skaper en fin improvisert overgang til de to siste delene, som begge er ganske ettertenksomme og langsomme; nesten minimalistiske i sin karakter.

Denne utgivelsen er kanskje ingenting for den klassiske puritanen, og heller ikke for jazz-elskeren. Men for dem på utkikk etter en spenstig musikalsk utfordring i skjæringspunktet mellom improvisert og notert musikk kan dette være verdt å sjekke ut.